Rune Martinsen, født i 1954
Utdannet ved Nydalen Kunstskole Norge

Bosatt i Hagfors i Sverige og Risør i Norge.

Landskapene og kontrastene mellom disse to stedene følger meg inn i atelieret – det stille, myke og nordiske mot det brutale, rå og ufiltrerte. I møtet mellom disse ytterpunktene oppstår bildene mine.

Jeg maler mye, nesten daglig. Arbeidet mitt drives av en rastløs nysgjerrighet og et behov for å undersøke hva som finnes bak overflaten – både i mennesker og i farger. Akrylen er mitt hovedspråk, direkte og kompromissløs i sin tørketid, men jeg vender også tidvis tilbake til oljen når jeg trenger mer tyngde og etterklang i uttrykket.

Mine viktigste impulser kommer fra den abstrakte ekspresjonismen. Der finnes en frihet og et alvor som jeg kjenner meg hjemme i – gesten, tilfeldigheten, energien, det uferdige og det ærlige. Jeg maler uten å jakte skjønnhet; jeg maler for å avdekke noe som kanskje helst vil forbli skjult. Figurene og ansiktene som dukker opp i arbeidene mine kommer ikke fra modeller, men fra et indre arkiv av erfaringer, minner og skygger.

Jeg er ikke redd for å provosere. Tvert imot ser jeg provokasjonen som et nødvendig rom for refleksjon – et brudd i vanens trygghet. Maleriene mine kan være ubehagelige, brutale eller underlige. Det er bevisst. Jeg ønsker at betrakteren skal stoppe opp, kjenne etter og kanskje bli litt forstyrret. For meg er kunst først og fremst et møte – og møter uten friksjon er ofte tomme.

I arbeidene mine søker jeg det menneskelige, men ikke nødvendigvis det gjenkjennelige. Jeg ser etter råheten, det nakne, det sårbare og det uforsonlige. Maleriet er min måte å forholde meg til verden på – et rom hvor jeg kan la det uavklarte få form, og hvor sannheten kan være mer følbar enn forståelig.

Rune Martinsen, born in 1954
Educated at Nydalen School of Art, Norway
Based in Hagfors, Sweden, and Risør, Norway.

The landscapes and contrasts between these two places follow me into the studio – the quiet, soft, Nordic atmosphere set against the brutal, raw, and unfiltered. It is in the meeting of these extremes that my paintings emerge.

I paint a lot, almost daily. My work is driven by a restless curiosity and a need to explore what lies beneath the surface – in both people and in color. Acrylic is my primary language, direct and uncompromising in its drying time, but I also return to oil when I need more weight and resonance in the expression.

My strongest impulses come from abstract expressionism. In it, I find a freedom and gravity that I feel at home in – the gesture, the chance, the energy, the unfinished, and the honest. I do not paint in search of beauty; I paint to reveal something that perhaps prefers to stay hidden. The figures and faces that appear in my work do not come from models but from an internal archive of experience, memory, and shadow.

I am not afraid to provoke. On the contrary, I see provocation as a necessary space for reflection – a break in the comfort of habit. My paintings can be uncomfortable, brutal, or strange. This is intentional. I want the viewer to pause, to feel, and perhaps to be slightly unsettled. For me, art is first and foremost an encounter – and encounters without friction are often empty.

In my work, I search for the human, but not necessarily the recognizable. I look for the raw, the bare, the vulnerable, and the unforgiving. Painting is my way of relating to the world – a place where the unresolved can take form, and where truth can be more tangible than understandable.